Karakteristiske egenskaper

 

Enhver kaitedesigener i dag har et mål om en optimalisert kait

for

et eller annet formål. Det er mange retninger innen kaiting og

mange tiltels motstridende hensyn som skal avstemmes mot hverandre.

Ytelse mot størrelse, retnigsstabil eller svingvennlig,

glideegenskaper eller angrepsvinkel er noen av momentene som er med

på å forme en kait. Enkelte kaiter har egenskaper som

skiller seg fra andre på måter som gjør at de

karakteristiske egenskapene ikke blir så lett å beskrive.

 

Speed-modellene fra Flysurfer er eksempel på ei utviklingsrekke

av kiter som skiller seg fra mengden. Både ved at konseptet for

lukkede foilkiter er annerledes enn pumpekiter og ved at

glideegenskapene er så uttalte. Kaitemodellen er påfallende

lik paraglidere i konstruksjon og gir derfor en ganske avvikende

opplevelse fra pumpekaiter designet for kjappe manøvre som for

eksempel "Delta-C" kaiten Bandit. Disse to modellene er bygd på

ganske forskjellige aerodynamiske konsept og egner seg til ganske

forskjellig kaitestil. Likevel er begge meget avanserte stykker

ingeniørkunst og begge har sine svorne tilhengere. Å si at

den ene er en bedre kait enn den andre, gir ingen mening uten at man

samtidig sier  - Til hva?!

 

Begge er bygd for fart. Bandit har verdensrekord i speedkaiting

vann, mens Speed har kjørt fortest på snø. Begge

lar deg hoppe høyt, men så blir forskjellene tydelige.

Mens

speed lar deg fly langt og med stabil kite, lar Bandit deg kjøre

kaiten på en helt annen måte og en dyktig pilot kan loope

og

leke masse, men han kommer fortere ned igjen.

 

Karakteristiske egenskaper er altså det som gjør at en

kait passer bedre til noe og mindre til noe annet.

High end, low end og sweetspot

High end er den

øvre vindstyrken kiten kan brukes i til normale aktiviteter uten

at det oppleves ukontrollerte hendelser knyttet til kraft.

Sweet spot er det

vindområdet der kiten yter best, er artigst å bruke til det

den er ment for og i det hele tatt er "sweet".

Low end er den

nedre ytelsesgrensen. Det vil normalt si den svakeste vinden kiten med

et normalt brett og kiter klarer å ta høyde i.

 

En kaits vindspekter avhenger av mange forhold. Det er vanlig å

ta utgangspunkt i en erfaren kaiter på 75 kg og med et middels

brett i småbølger (chop).

 

Kaiterens dyktighet er en opplagt variabel. Den er det nesten ikke

mulig å si

noe fornuftig om siden de fleste kaitere, i likhet med

bilførere,

har en tendens til å vurdere seg selv som flinkere enn han er.

Kaitere vil også ha forskjellige ting de synes er tøft og

dermed preges samtalene og beskrivelsene av kaiterens personlighet.

 

Et middels brett er et standard twintip (vanlig kaitebrett som er

symmetrisk/kjøres likt begge veier) med middels konkave kanter i

str rundt 135x39. Brettets utforming og størrelse både i

lengde og bredde har stor betydning. Det er derfor viktig at

sammenligninger av kaiter gjøres ut fra nogenlunde like brett.

Mindre

brett gir generelt bedre high end og dårligere low end enn

større brett. Prousentene vil gjerne selge kaiter og oppgir low

end med megabrett og high end med smale og korte brett. De

færreste forholder seg til et "standardbrett" sidn det ikke

finnes.

 

Underlaget er også viktig. Er vannet helt flatt

reduseres motstanden og kantgrepet blir bedre enn hvis det er litt

småbølger (chop). Småbølger er imidlertid

veldig vanlig de folk kaiter og enkelte småbølger kan

være veldig forskjellige fra andre småbølger. Dette

er orhold man skal være oppmerksom på når noen

skryter av kaiten sin.

Småbølger (chop)

ved Sommarøy, Tromsø, 23. januar 2010. Foto Bjørn

Stien

 

På snø vil forholdene være anderledes siden

glidemotstanden varierer

enda mye mer og kantgrepet er mye bedre enn på vann. I tillegg

kan man

på snø

gjerne utnytte terrenget og ha det gøy i vesentlig lavere vind

enn på

sjøen.

Glideegenskaper/hangtime

 

Forskjellige kaiter har forskjellig evne til å seile. Likedan som

forskjellige fly har forskjellig evne til å holde seg i lufta

uten motorkraft. Manøvreringsdyktighet og fart kan kompensere,

men i sum, nederst ved bakken vet vi at når du først er i

lufta er det flyegenskapene som avgjør. Du får ikke

tilført ny energi. Mengden energi du får med deg er den

ene faktoren som avgjør hangtime. Den andre er kitens evne til

å ta vare på energien. Det er denne egenskapen: Evnene til

å holde kaiteren i lufta, som er det praktiske innholdet

når man snakker om hangtime.

Sving og loopegenskaper ( bl.a. hvor er

senter i svingkurven?)

 

Kaiter svinger forskjellig. Svingaksen eller rotasjonsaksen er et

viktig

moment for mange kaitere  avhengig av hva slags bruk de har.

Figuren ved siden av her er hentet fra Blade. De har tre modeller

designet for forskjellig typer kaiting og dermed med forsjellige

egenskaper og kan tjene som eksempel når man skal forstå

egenskapene. Som vi ser av figuren er Trigger en mellomløsning,

en som har litt fra to verdener. Prime er en tilnærmet ren

c-kite, og den svinger rundt vingetippen. Det betyr  at hele kiten

flyr framover gjennom en sving eller en kiteloop og dermed genererer

mye kraft gjennom svingen, ideelt for hardcore freestylers. Vertigo er

på den andre sida laget for bølgekjørere og snurrer

nesten om sin egen akse slik at den ikke genererer kraft men lar seg

svinge raskt mens kiteren henter energi fra bølgen.

 

Et annet moment er hvor lang tid kiten bruker på en kiteloop. Den

tida kiten bruker på å komme rundt, har betydning for

hvordan du kan kjøre og om og hvordan du kan utnytte kiteloopen

i hopp.

Oppførsel ved gusts

 

Gust er kaiteordet for vindkast og brukes nokså samfengt om alle

sider ved ujevn vind. Det vil si at turbulens og skiftende vindretning

inngår i kaitebegrepet gust, ikke bare variasjon i vindstyrke.

Kaiter

reagerer forskjellig på gusts og i Norge er det vanlig å

kaite på steder

der landskap og vegetasjon skaper urolig vind langs bakken. Derfor er

en kaits oppførsel i gusts et viktig moment.

 

Fra tid til annen vil det i forskjellige fora dukke opp personer som

mener de har vitenskapelige bevis for at en kite er bedre enn en annen.

Slike bevis står ikke til troende annet enn ved direkte testing

under

like forhold. Spesielt evnen til å håndtere gusts er vrien

å beregne

fysisk-matematisk og det hele koker ned til mennesker sine erfaringer i

det virkelige livet.

 

Et viktig moment når man skal vurdere en kait er om det går

greit å

"fjære etter" med

kontrollbaren (god kontakt med kiten) og om mindre gusts absorberes i

vingen og dermed ikke forstyrrer kaiteren. Dette kan sammenlignes litt

med støtdempere og fjæringssystemet i biler.

 

Et annet moment er om kaiten har tendens til invertering/kollaps.

Få nye

kiter fra ledende merker har slike problemer, men endel modeller fra

2006- 2008 har det i forbindelse med "depowerrevolusjonen".

Bartrykk, styrekrefter og kontakt med

kiten

 

Bartrykk er den krafta du må bruke på kontrollbaren

når du drar den inn. Styrekreftene er vanligvis avhengig av

bartrykket, men ikke alltid. Siden de to sidene har likt trykk i

nøytral posisjon vil styrekrafta avhenge av hvordan bartrykket

endrer seg etterhvert som du øker eller reduserer krafta i

kiten. Dette varierer tildels mye mellom kiter.

 

Er bartrykket høyt vil kiteren ha lett for å utvikle

belastningsskader i armene. Spesielt utsatt er pesoner med

dataarbeidsplass som vil ha lett for å utvikle såvel

"musearm" som "tennisalbue" om bartrykk og styrekrefter er høye.

 

På den andre sida er kontakten med kaiten og muligheten for

å "fjære unna" gust avhengig av et visst bartrykk og at

bartrykket øker med krafta i kiten. Variasjon i kraft i

kontrollbaren gir kitere viktig informasjon om hva som

foregår  i lufta rundt kiten, og gir dermed også

mulighet til adekvat respons. En kite med for lave styrekrefter og for

lavt bartrykk gjør at kiteren opplever at gusts utfordrer

kroppen gjennom trapesen istedenfor. Dermed vil faren for ryggskader

øke.

 

Et ideelt bartrykk og ideelle styrekrefter finnes altså ikke. Du

og kroppen din vet kanskje hva som passer deg.

Depoweregenskaper og barvandring

 

Depower er en størrelse det er vanskelig å forholde seg

til. Depower kan måles under like forhold og man

får

et

resultat. I virkelighetens verden er alt mye mer

komplisert. Man kan måle depower, men det er kiterens opplevelse

og faktiske erfaring med en kite som er det som teller når man

kommer nederst på arket og man skal konkludere.

 

Aerodynamikk er noe av det mest komplekse fysikere verden rundt pusler

med, fordi det er så mange variabler. Ikke minst ved lave

hastigheter der variasjon i fart gir ekstreme utslag sammenlignet med

et jagerfly der luftas egenbevegelse blir så liten at den ikke er

å regne med.

 

Kontrollbaren vandrer på senterlina eller depowerlina. Hvor langt

den kan vandre har særlig betydning om det er justeringer som

gjøres ovenfor baren, men uansett er det uheldig hvis baren

fritt kan vandre så langt at du ikke får tak i den om du

slipper den. Noen merker løser dette med en "stopperball" som

kan få forskjellige navn avhengig om den inngår som en del

av kitens sikkerhetssystem. Er barvandringa kort kan det bli

problematisk i ujevn vind. Særlig når vinden passerer 10-12

m/s vil det ofte være behov for raske korreksjoner, særlig

for begynnere og middels erfarne kaitere.

 

Et annet moment ved depoweregenskapene er om krafta øker jevnt

eller om det er spesielle punkter eller korte områder med

særlige utslag på kaitens oppførsel og kraft.

Relaunch

 

En ting er å fly kaiter. Men ettersom kaiting ofte handler om

å gjøre nye ting man ikke behersker helt, vil kaiten

styrte

fra tid til annen. Spesielt for de som gjør lure ting i lufta

uten at kiten er fast i trapesen (gjør triks unhooked) opplever

ofte at de mister kaiten. Førerløse kaiter har lett for

å styrte. Det å få kaiten fort igang igjen etter

styrt

er en viktig ting. Her er det store forskjeller og mange irriterende

erfaringer.

 

En kaite som ligger med LE ned må kunne snues. Enten kan det

gjøres ved at man får til å rygge kaiten opp ett

stykke, for så å snu den i lufta. Alternativt kan enkelte

kaiter "rulles" rundt på LE.

 

I god vind på land vil de fleste kaiter være greie å

snu, i det minste om man lærer seg teknikken. På vannet er

det ofte andre utfordringer. Åpne foilkaiter egner seg ikke

på vannet fordi de gjerne fylles med vann om de styrter. Dette

var en av grunene til pumpekitenes gjennombrudd. C-kaiter på 4

liner kan lett bli en utfordring om vinden ikke er sterk nok til at man

klarer å rygge dem opp og rundt.

 

En femte line  er eksempel på tiltak for å få

pumpekaiter lettere opp igjen etter styrt.

 

Vann mellom duken og LE-blæra vil lett kunne gjøre

relaunch vanskelig på mange kaiter som er kurante å snu

på land. På den andre sida er det mye mindre friksjon

på hard snø enn på vann og noen kaiter er avhengig

av

denne friskjonen for å la seg snu.

 

Relaunch er altså viktig, men ikke så opplagt enkelt

å gi et komplett bilde av.

Selvlanding på snø/land

 

Rett som det er vil man avslutte ei økt uten at det er noen til

å ta imot kaiten. Det er i slike situasjoner kjekt om kaiten er

lett å ta ned og sikre alene.

 

SLE kaiter kan selvsagt plasseres på bakken i kanten av vinduet

og

så festes i et "anker" mens man pent og pyntelig går bort

og sikrer den. Det forutsetter imidlertid et meget solid anker fordi

vindskiftninger lett kan få kaiten til å ta av og generere

krefter i andre retninger enn det ankeret er innstilt på.

 

Kaiter som kan "flagges" på en eller annen måte, vil man

alltid kunne løse ut og så få tak i, men i dyp

snø kan det være litt ukomfortabelt. I blant vil man

trenge et "anker", om enn ikke så solid som for en aktiv vinge i

kanten av vinduet. På snø vil ei ski stukket skrått

i snøen være tilstrekkelig, mens et snowboard oftest

trenger ekstra vekting.

 

En del SLE-kiter kan landes ved en "provosert invertering" i kanten av

vinduet. Forutsetningen er at det er greit å få tak i begge

frontlinene slik at man kan dra inn den øverste like før

kaiten lander og dermed få kaiten til å bli liggende med

"ryggen" mot vinden. Det vil da ikke være restdrag i kaiten og

komforten er best mulig. Denne teknikken medfører imidlertid en

viss punkteringsfare.

 

 

Sikkerhetssystem

 

De fleste kiter har et primært og en sekundært

sikkerhetssystem utover det enkle med å slippe alt og håpe

det går bra. Det vil som regel gjøre at kiten faller ned

og for noen stiller dragen seg i kanten av vinduet og venter, mens det

for andre kiter fører til mer ukontrollerte situasjoner.

PL-kitene har Auto zenith som reaksjon på at man slipper alt.

 

Sekundært sikkerhetssystem innebærer vanligvis at man

frigjør seg helt fra kiten. Det bør man bare gjøre

i meget alvorlige faresituasjoner. En kite uten fører om seiler

av gårde er en potensiell dødsfelle for andre som

tilfeldigvis møter kiten på sin vei. På strender med

mye folk har det skjedd dødsulykker ved at barn eller andre

badende har fått liner rundt halsen. En kite på

egenhånd har potensiale til mye galt.

 

For å unngå at man trenger å frigjøre seg fra

kiten er det avgjørende at man kan få kontroll på og

passivisert kiten uten å frigjøre seg helt fra den. I

kitesportens ungdom var disse systemene meget mangelfulle, men de

åpne foilkitene som kunne flagges på baklinene var en

vinner. Enkelt og sikkert. Med pumpekiter og foilkiter med mye depower

er det ikke så enkelt fordi konstruksjonen hindrer flagging uten

videre.

 

På den andre sida står brukeren som vil komme igang igjen

etter et mindre uhell. Da vil hun helst ha det sånn at kiten flyr

opp uten videre. Hun vil ha en kite som er klar når hun er klar

etter uhellet eller det mislykte trikset eller hva det kan være.

 

Igjen er de gamle foilkitene uten depower suverene, men mye depower har

så mange fordeler at disse kitene nok må sies å

være utdatert. Da står vi med en del alternativer som

må avveies mellom ønsket om en passivisert kite som kan

tas vare på av kiteren alene på den ene sida og en kite som

er klar til videre innsats på den andre. Risikoen er ikke stor,

men i lite vind kan man risikere invertering og at kiten da får

femtelina snurret rundt kiteduken. Dette skjer som sagt helst i lite

vind. I mye vind, når det kan være fare på ferde er

invertering redusert til et ubetydelig problem på ett unntak

nær: I svært turbulente forhold er invertering fortsatt et

problem.

Femteline:

 

En egen femte sikkerhetsline får kaiten passiv. Enten på en

pumpekaite der lina er festet framme på LE og får kaiten

til

å legge seg på rygg, eller på en del foilkiter der

femtelina er festet nær midten slik at kaiten folder seg sammen

som en V og legger seg på sida. Dette er sikre løsninger,

men ulempen er at kiten kan være litt fiklete å få

igang igjen.

90% på frontlinene

 

Da bowkaitene kom hadde de en ny sikkerhetsløsning som straks

ble

veldig populær. Den går ut på at kaiten blir hengende

på frontlinene og flagger en god del ut, mister 90% (vanlig

påstand fra produsentene) av krafta,

faller ned på den ene sida og står klar til relaunch i

kanten av vinduet. Denne løsninga  fungerer bra og gir som

regel god sikkerhet. Imidlertid er det ikke så lett å

avslutte alene med en slik kaite uten at man behersker provosert

invertering i kanten av vinduet.

Symmetrisk flagging på frontlinene

 

Det er også mulig å la kaiten flagge helt ut på

frontlinene. Denne løsninga minner om 5-lineløsninga, men

mangler den femte lina.

Symmetrisk flagging på baklinene

 

Dette er ideen på foilkaiter uten depower og en del foilkiter med

medium depower.

 

Vertigo kan pivotere, dvs svinge rundt sin egen akse slik at nesten

halve kite rygge mens den andre halve flyr framover. I denne

situasjonen har kiten nesten bare den krafta som kommer fra draget av

en steilende kite. Pivoterende kiter vil også kunne steiles med

baren helt inne.