Drager og kaiter i historien

I jakten på kitesportens historie, har jeg funnet at Wikipedia på engelsk er en uvurderlig hjelper. Nedenstående er fritt gjenfortalt  fra flere artikler derfra. I tillegg har jeg funnet litt fra andre kilder.

I begynnelsen var det kineserne. På 12-1300 -tallet begynte de å bruke drager i militær sammenheng for å skaffe seg observasjonsposter med oversikt. Fordelene med en drage framfor et tårn er åpenbare med tanke på fleksibilitet, mens svakhetene er like åpnbare for alle som har drevet med kaiting. Vindkvalitet. Jeg sier ikke mere om den saken.

En engelsk skolelærer og oppfinner Georg Pocock, kan trolig rgnes som den moderne kaitesportens far. Det tok imidlertid omlag 170 år før ideene hans for alvor grep om seg og kaiting ble til en massesport. Pocock konstruerte en 9 kvadrats kait som han, etter grundige forsøk, demonstrerte at hadde stort potensiale.

Det mest spektakulære forsøket ble utført med hans sønn. Gutten ble festet under kaiten som så ble fløyet til en 60 meter høy klippe. Der klipset gutten seg inn på ei line som lot han rutsje ned til bakken igjen.

Etterhvert utviklet Pocock en buggy, Charvolant, som ble drevet fram av to kaiter på ekstremt lange liner. Disse charvolantene (det ble bygget 3 stk) kunne oppnå anselig fart på omlag 20 miles (32km/t) over betydelige strekninger. Det finnes rapporter om at de ved en anledning kjørte forbi postvognen, datidens raskeste framkomstmiddel. Ved en anledning passerte en chrarvolant vognen til hertugen av Gloucester, en uhørt handling på den tiden, og charvolanten måtte stanse og la hertugen komme forbi igjen.

I Europa var luftsportens pionerer inne på dragens muligheter på slutten av 1800-tallet. I norsk patriotisk sammenheng er det verd å merke seg at Roald Amundsen og hans miljø drev forsøk med drager og flyging forut for sydpolekspedisjonen 1910 -12. Så vidt jeg har kunnet forstå ut fra kildene på Polarmuseet i Tromsø, besto forsøkene i at personer fløy, hengende under drager festet til bakken, altså et omvendt prinsipp av dagens kitesport. De bygde på den kinesiske ideen. Roald Amundsen et co fant øyensynlig ut at dette var for risikabelt for det fortelles om alvorlige uhell/ulykker. Imidlertid var nok inspirasjonen britisk, ettersom Samuel Cody i 1903 hadde krysset den engelske kanal i en lerretsbåt drevet av "a man lifting kite".

 Fireliners drager eller kaiter  ser ut til å ha blitt utviklet i to ulike forløp som selvsagt har hatt gjensidig påvirkning på hverandre.

På den ene, og eldste sida, fra parafoils. Dette er et konsept utviklet først av Jalbert i 1964. Konseptet er i dag kjent som åpen cellekite eller foilkite. Det var fallskjermhopperne som først tok tak i ideen og etterhvert kom de styrbare fallskjermene med glideegenskaper. De gjorde at fallskjermens sårbarhet i militær sammenheng ble redusert og nødvendige midler til utvikling ble investert. Fallskjermen er i dag ikke en fallskjerm men mer en glideskjerm. Ganske snart oppdaget dristige mennesker rundt om at skjermen kunne brukes på nye måter. Ideen var etablert og "idiotene" begynte å teste nye bruksmåter. På slutten av 1970-tallet oppnådde Ian  Day med sin FlexiFoil-drevne Tornado katamaranbåt imponerende 40km/t. I forkant var "Kevlar", "Spectra" og andre lette materialer oppdaget og tatt i bruk. Foilkitene (de håndtaksstyrte) fikk langsomt økt utbredelse og anvendelse.

På den andre sida har vi i utgangspunktet hangliderne med sine stive strukturer. Jakten på det letteste "skjelettet" ble på en måte avsluttet med at brødrene Legaignoux fra den franske vestkysten tok patent på oppblåsbarte rørstrukturer. Eldste patent er fra 1984. Senere har de fulgt opp suksessen med en rekke patenter som kiteprodusenter verden rundt har tatt i bruk. I kitesporten er nok "Wipika-patentet" fra 1997 det største gjennombruddet. Legaignoux-patentene går i dag under navn som Tubekites, LEI, SLE og C-shape. Felles for disse patentene er at de forutsetter en innsydd,oppblåsbar pølse eller rør (derav det engelske ordet "tube") langs kitens framkant (Leading edge) og andre stive rør tvers over kiten (struts).Siste patent i denne utviklingsrekka er "Bow-kitene", introdusert i 2005. Her nærmer Bruno Legaignoux sitt patent seg til "Flexifoiltradisjonen" og tilfører en ny dimensjon av sikkerhet og brukervennlighet til sporten. I fra 2006 er kiter uten "full depower on demand" svært tungsolgt.

En tredje utviklingsrekke, som ikke har hatt stor betydning i Norge, men som har hatt stor betydning for kitesporten, er PeterLynn på New Zealand. I 1990 konstruerte han og satte i produksjon den første "Kitebuggy".  En Kitebuggy er ei trehjulsvogn som styres med beina og som drives av en kite. Ideen er den samme som Pococks, men forenklet og modernisert.  Til sitt formål konstruerte han etterhvert en c-shapekite uten blære til å holde formen. Dermed havnet hans konsept midt mellom tradisjonen fra fallskjermene (de som startet den moderne kitesporten) og Legaignoux-tradisjonen (de som startet kitesurfer-sporten). PL-kiter er marginale i markedet, men har sine svorne tilhengere. Det skal nå være rundt 15-20.000 kitebuggies rundt om i verden. Buggiene er særlig populære på de store tidevandsslettene rundt Nordsjøen.

Et tilsynelatende blindspor bør også nevnes i utviklinga av den moderne kiten. På 70-tallet slo deltavingen og seilbrettene igjennom. Hanggliderne var luftens baroner og miljøforkjempere med hangglider dukket opp på film. Seilbrettene dukket opp på stadig nye steder, og en interrailer ved Adriaterhavet var vitne til bleke tyskere som koste seg med en farkost som var mye mer spennende enn ei A-jolle. Skimbatvingen (en vindsurferrigg uten "fot") hadde i løpet av 80-90-tallet en vis skare av entusiaster, men slo aldri igjennom.Enkelte vindsurfere gjorde også forsøk med seilas på snødekt vidde med seilbrett. Fordelen er åpenbar i ujevn vind siden muligheten til  endring av seilets angrepsvinkel er uovertruffen i forhold til en fast drage eller fallskjerm med brems.

En siste retning som bør nevnes er rundskjermen. I rundskjermen styres dragen ved at det åpnes ventiler i en rund paraplylignende skjerm . Konstruksjonen minner om tidlige styrbare fallskjermer, men hvem tør si at dette er et konsept som aldri vil funke...

I løpet av hundre år har fokus endret seg fra "førstemann til verdens ende" til gleden over å utforske seg selv og nye muligheter. Det som en gang var flypionerenes domene og et alternativ til lette bensinmotorer (som ennå ikke var konstruert) har nå blitt en mulighet for folk flest til å søke ny glede og utfordring. Fra å være en "vanskelig greie" for den ypperste elite er kitene blitt den ypperste "fest og moro" for hvem som helst.

Sånn i kuriosa er det verdt å merke seg at 70-tallet var deltavingens glansperiode. Hanggliderne dominerte det siviliserte luftrom og var meget vel ansett i naturvernkretser. For de uhistoriske kan det nevnes at hanglider nå er utkonkurert av paraglider. Paraglider er basert på åpen foil teknologi mens hangglider er basert på faste strukturer.

Pococks Charvolant ca 1830